Castarot
Musikk

Om Castarot

Et tarotnettsted på 23 språk. Flere lesere, én Rider–Waite-kortstokk med 78 kort, og hver leser husker for seg hva du har trukket hos dem. Her følger hvordan det fungerer og hva det tar vare på — også den delen det ikke kan gjøre.

Slik fungerer det

Hvordan kortene trekkes

Kortene trekkes tilfeldig blant alle 78, og hvert av dem har omtrent fire av ti sjanser for å havne omvendt. Trekningen ligger fast før noe blir skrevet – leseren får resultatet i stedet for å velge kort som passer til en historie.

Hvem som skriver lesningen

En språkmodell, innenfor et sett med begrensninger skrevet for hver enkelt leser. De fleste er forbud: ingen datoer, ingen spådommer om hva noen andre kommer til å gjøre, ingen forskjønning av en reell pris, ingen lister med nøyaktig tre punkter. Hver leser har også sin egen liste over hva de nekter å gjøre, og den står på leserens egen side.

Hva hukommelsen egentlig er

Bare kort som har kommet opp mer enn én gang hos samme leser, blir lagret. Når et av dem dukker opp igjen, sier leseren hvor det lå forrige gang og hvilken vei det vendte. Den husker kort, ikke hva du sa. En annen leser er en annen hukommelse.

Hva som lagres, og hvor lenge

En tilfeldig ID
Lagres i en informasjonskapsel i nettleseren din og brukes bare til å knytte lesningene dine sammen. Ikke navn, ikke e-post og ingenting annet som peker tilbake til deg.
Kortene du trakk
Navnet, posisjonen, retningen. Dette tas vare på over lang tid – det er selve hukommelsen. Slett det, og funksjonen er borte.
Spørsmålet ditt og teksten i lesningen
Tømmes etter 180 dager av en jobb som kjører hver natt. Raden blir stående, og kortdataene røres ikke.

Dette er ikke pynt i teksten. Jobben er installert på serveren og ble testet på en oppføring som med vilje var gjort 200 dager gammel: Spørsmålet og teksten i lesningen ble tømt, og kortdataene ble stående.

Hva det ikke kan

Hvor kortbildene kommer fra

De 78 illustrasjonene er Rider–Waite-kortstokken fra 1909, tegnet av Pamela Colman Smith (1878–1951). Mer enn sytti år etter hennes død er den falt i det fri i USA, EU og Japan – lisensmerket på hver eneste fil ble sjekket på Wikimedia Commons. Den ytre kanten og tittelfeltet er skåret bort fra de opprinnelige skanningene, og det er lagt én runde med toning over dem slik at de passer sammen med rammen. Rammen, banneret og kortbaksiden ble laget her. Leserportrettene er malerier som er falt i det fri – flere dekorative paneler av Mucha (1860–1939), i tillegg til Copernicus av Matejko (1873), The Alchymist av Wright (1771) og The Crystal Ball av Waterhouse (1902). Også lisensmerkene deres ble sjekket ett for ett på Wikimedia Commons, og bildene ble deretter beskåret og tonet for å passe inn.

Hvem som har laget det

Bygget av én person, ikke et selskap. Kortrammen, leserskikkelsene slik de er skrevet, og tekstene ble laget her. Engelsk, japansk og kinesisk ble skrevet hver for seg — ingen av de tre er en oversettelse av en annen. De andre språkene er oversatt fra engelsk.